Digitalt innfødte vs. digitale immigranter

I dagens samfunn er teknologi såpass integrert at det er vanskelig å fungere uten. Mange av tingene vi gjør bruker vi teknologien til, og gjerne uten at vi en gang tenker over det. Dersom all teknologi hadde forsvunnet, ville antakelig store deler av verden kollapset.

Den teknologiske utviklingen har sørget for at vi har fått et skille i verdens befolkning: det vi kaller digitalt innfødte og digitale immigranter. Med dette menes at unge i dag blir født inn i et samfunn som i stor grad er avhengig av teknologien, og at de læres opp til å bruke en iPad raskere enn å lese. Digitale immigranter har måttet lære seg å fungere i det teknologiske samfunnet etter hvert som utviklingen har skjedd. Noen av dem har også vanskelig for å henge med i utviklingens fart. I denne teksten skal jeg se nærmere på forskjeller hos digitalt innfødte og digitale immigranter. Først og fremst skal jeg prøve å definere hvor skille mellom de to går.

Siden 80- tallet, og kanskje spesielt 90- tallet har teknologien hatt en voldsom fremvekst. Internett vokste frem på denne tiden, og gjorde det blant annet mulig å kjøpe varer og tjenester via et par tastetrykk. Verden har blitt mindre og informasjon kan spres til hele jordas befolkning via 33 ledd (Krokan, 2015). Det vil med andre ord si at de som er født på 80- tallet eller senere, mer eller mindre kan kalles for digitalt innfødte. Det kan dog variere alt etter hvem man spør, men de fleste jeg kjenner under 35-40 klarer å håndtere diverse teknologiske gjenstander. Likevel kan vi påstå at de barna som ble født etter 2000, ikke har levd uten bruk av teknologi, og at det derfor er en naturlig del av deres oppvekst. Da jeg var liten for eksempel (født på begynnelsen av 90-tallet), var det ikke vanlig at familier hadde en PC, og det eneste vi brukte av teknologiske gjenstander var radio, TV (med et par kanaler) og kassettspiller. Det var heller ikke vanlig med mobiler, og ordet blogg eksisterte ikke. Det tok imidlertid ikke lang tid før dette ble mer og mer vanlig, og da jeg begynte på videregående startet Facebook-fenomenet og deling via Internett. Betegnelsen på denne nye generasjonen blir ofte omtalt som digitalt innfødte (digital natives), eller homo zappiens som Veen kalte det. (Krokan.com).

Dagens barn er vandt med touchfunksjonen, de klarer ofte å lese artikler og se på TV samtidig og de “snapper” som regel vennene sine, istedenfor å ringe dem. Mange lever stort sett gjennom internett. Kule opplevelser er ikke-eksisterende før de vises frem på Instagram. Dette har igjen ført til at begreper som “hashtag”, “tweets”, “likes” og “snaps” har blitt en del av dagligtalen. For de digitale immigrantene kan den raske utviklingen av teknologien være hakket mer krevende. Disse er ikke oppvokst med at man deler bilder på nett, eller at man gratulerer hverandre med dagen via Facebook. Det sies at man ikke kan lære gamle hunder nye triks, og de digitale immigrantene har antakelig litt mer vanskeligheter for å omstille seg. Jeg snakker av egen erfaring da mine foreldre på 50+ ville inn på Facebook. Det som tok meg et par timer å lære, tok dem flere dager. Det skal dog sies at min far er flinkere til å følge utviklingen enn min mor. Dette kan komme av at pappa har en jobb som krever at han henger med i svingene. Han er blant annet en kløpper i Excel, og er opptatt av å ha en oppdatert LinkedIn-profil. Mamma har ikke denne fordelen, og ettersom hun synes alt nytt er vanskelig, blir det desto vanskeligere å lære henne opp.

De digitale immigrantene kan ofte ha en “alt var bedre før” holdning, noe som skaper motstand mot endring. Yngre mennesker kan mange ganger ha en mer positiv holdning til endring ettersom det forekommer relativt ofte. Det å lære seg et nytt datasystem eller program krever ikke nødvendigvis veldig mye energi for en ung person kontra en på 55. Det kan være slitsomt å føle at når man endelig mestrer noe, så kommer ny teknologi og overtar.

Samtidig som det finnes klare forskjeller i den teknologiske kunnskapen hos den eldre generasjonen i forhold til den yngre, synes jeg det skal trekkes frem at man merker forskjell på dagens unge voksne og tenåringer. Jeg klarer for eksempel ikke lese bøker på nett, ha en digital kalender eller notere pensum på PC. Jeg holder fast i penn og papir og den syvende sans istedenfor å digitalisere det. Når vi har møte med jobb for å sette opp turnus, er vi to på 25 år fremme med kalenderboka, mens de fire på 20 år drar frem iPhonen og kalenderen der. Kanskje er det sånn at jo nærmere du er skillet mellom digital immigrant og digitalt innfødt, jo vanskeligere er det å gjøre seg kjent med noe nytt?

Her er det imidlertid ønskelig å trekke frem at det antakeligvis varierer mellom kjønn og generell interesse for ny teknologi. Jeg har ikke den største interessen, og er heller ikke den i vennegjengen som oppdager nye apper først. Jeg hørte vennene mine snakke om både Facebook og Instagram lenge før jeg opprettet det selv. Det som derimot kan være forskjellig fra meg og mine foreldre for eksempel, er at jeg ikke gir opp med en gang jeg ikke får noe til. Som regel kan jeg “Google” (internettsøk via søkemotoren Google) det, spør andre venner, eller så prøver jeg meg frem. De digitale immigrantene er antakeligvis ikke like gode til å søke opp informasjon på nett som dagens unge. De unge lærer seg mye via Youtube, og det finnes et drøss av instruksjonsvideoer. Her finner man alt fra hvordan man skifter skjerm på telefonen til hvordan man legger en perfekt øyenskygge. Mens de eldre leter etter svar i kryssordet i gamle kryssordbøker, spiller de unge kryssord på nett, og kanskje til og med på engelsk. Evnen til å tilegne seg ny kunnskap er ofte større hos de unge, og mange lærere har blitt utkonkurrert av internett når det kommer til nettopp dette. De eldre lærerne klarer ikke alltid å henge med i den teknologiske utviklingen, og mangler ofte kunnskap om aktuelle, teknologiske tjenester (Krokan, 2008).

På mange måter kan man si at dagens unge, de digitale immigrantene, fremmedgjør seg selv fra den virkelige verden. Der hvor man tidligere gratulerte venner med dagen i egen person, sender man nå hilsen på Facebook. Fysiske gaver har blitt byttet ut med et tall på Vipps, og søken etter en potensiell partner skjer gjennom dating-apper. Det virker som om alt skal foregå gjennom et eller annet medium. Mange unge havner i gjeldskriser fordi de ikke har noe fysisk forhold til penger, det er bare et tall på en konto. Når man i tillegg kan kjøpe det man trenger gjennom internett, blir det lettere å bruke penger. Man trenger ikke en gang å gå utenfor døren for å handle mat. Der hvor de digitale immigrantene holder fast ved gamle vaner, bruker de digitalt innfødte teknologien for alt den er verdt. Mye taler for både gammel og ny livsstil, og ofte kommer det an på hva man er vandt med. At man klarer å tilpasse seg de tingene man trenger for å komme gjennom hverdagen er vel det viktigste, så får resten av de teknologiske nyhetene komme i annen rekke.

Litteraturliste:

Krokan, Arne: Den digitale økonomien. Cappelen Akademisk forlag. 2015.

Krokan.com. “Oppvekst i det digitale nettsamfunnet”. Arne Krokan. 2008. http://www.krokan.com/arne/oppvekst-i-det-digitale-nettsamfunnet/

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *